Pushwagnesizer: En tverrfaglig reise
I samarbeid med Grafill, fikk Bekk være med å konseptualisere temaet for årets ED Awards, «Making new connections». Målet var å skape en unik opplevelse for de besøkende ved å forene design og teknologi.
Så, hvor starter man?
Kort fortalt: utenfor komfortsonen. Enestående løsninger blir ofte utviklet i skjæringspunktet mellom tilsynelatende uforenlige perspektiver og tankegods. Der ting som normalt ikke hører sammen, plutselig gir mening.
Eller når folk fra vidt forskjellige fagfelt ender opp med å skape helt fantastiske løsninger. Men veien dit, den er bratt og dårlig skiltet.
«Vi måtte gjennom mange kreative faser før idéen om en Pushwagnesizer tok form. Fra de umiddelbare tankene rett etter den første briefingen, til påfølgende workshops, sene kvelder, tidlige møter og løpende testing av prototyper. Det var utrolig morsomt å jobbe med såpass frie tøyler som vi hadde, men tilsvarende utfordrende å løse oppgaven innenfor så åpne rammer», oppsummerer kreativ leder i Bekk, Hans Christian Øren.
I disruptivt farvann
Friksjon er en helt uunngåelig del av en kreativ prosess. Det skal gjøre litt vondt å bryte ned det gamle før man bygger opp noe nytt. Sterke personligheter med tilhørende sterke meninger som ønsker fremdrift? Flott! Galopperende deadlines og tekniske utfordringer på løpende bånd? Slitsomt, ja, men også effektiviserende, som oversikten nedenfor viser.
«Det var uvant å jobbe mot en så ekstremt hard deadline og så kort varighet. Vi visste at dersom vi ble en halv dag forsinket, hadde vi i praksis forspilt hele sjansen. Det var et utrolig press, men det gjør også at man prioriterer på helt andre måter».
— Joakim Tysseng, utvikler
Skap rom for ulikheter
Forfatteren og journalisten Walter Lippman sa en gang at «der alle tenker likt, tenker ingen.» Studerer man hvor de store (og små) kreative gjennombruddene forekommer, skjer det oftere der ulike meninger, tanker og bakgrunner smelter sammen. Det er som Holger Ludvigsen, en av utviklerne på teamet, påpeker, at «en av de viktigste suksessfaktorene var ikke bare et tverrfaglig team, men også at enkeltmenneskene var multidisiplinære. Hvis alle bare kan én ting, hadde det ikke vært nok til å få et så bra resultat. For en multidisiplinær tech-er var jo dette et drømmeprosjekt, hvor resultatet var avhengig av kvalitet, ytelse og design i en fargerik bukett av fagområder».
Vendepunktet
Det er noen få uker igjen før ED Festival skal avholdes. Etter mange workshops, forkastede retninger og tydelige ordvekslinger, er teamet godt i gang med å utvikle et konsept som tar analoge håndtegninger og gjør de om til en levende, digital opplevelse.
På samme tid mister Norge en av sine store kunstnerpersonligheter i moderne tid. Terje Brofos, bedre kjent som Pushwagner, ble 77 år gammel, og bortgangen hans berørte mange, både i og utenfor kunstmiljøet. Hendelsen påvirket også retningen teamet hadde jobbet med en stund. «Da vi fikk vite om Terjes bortgang, kom idéen om å koble kunsten hans til konseptet. Pushwagner var en innflytelsesrik og respektert kunstner som alltid pushet grensene. En personlighet som kommer til å bli dypt savnet, og som vi synes fortjente denne hyllesten når ED Festival kom på besøk til hans fødeby», forteller Nina Inberg, prosjektleder og rådgiver i Bekk.
Fra idé til kode
Designere vil ofte veldig mye. Om det faktisk lar seg gjøre, det vet utviklerne best. Så da utviklerne på teamet ble servert idéen om å animere et av Pushwagners største og mest komplekse verk, Kings Cross, to dager før festivalen, da hadde ingen blitt sure om de sa nei.
Men; Challenge accepted!
En av de største tekniske utfordringene med animasjonene, var ytelsen. Pushwagner var glad i å tegne utrolig mange repeterte figurer, og han har tydeligvis brukt mye tid på det, spesielt i kunstverkene Kings Cross og Manhattan. Men det er noe helt annet å animere dette i 30 bilder per sekund. Samtidig var det denne uendeligheten og overveldende repetisjonen som var noe av det viktigste designerne ville fange i Pushwagners stil.
Løsningen ble å utnytte parallelliteten i moderne skjermkort. I de krevende animasjonene ble bevegelsene skrevet i Vertex Shaders, som små programmer der hver figur, helt uavhengig, regner ut sin egen plassering og orientering som en funksjon av en felles tid. Brukernes tegninger blir kontinuerlig lastet over i skjermkortets ultraraske minne, og alle essensielle data blir overført dit for å kunne brukes hurtigst mulig. Så ble ytelsen økt enda mer ved å redusere detaljene som ikke synes så godt. Polygoner ute av syne ble fjernet, og de som er langt unna kameraet, har lavere detaljgrad.
«Det er lett å la seg imponere når man studerer Pushwagners kunst ned til minste detalj. Ingen av strekene hans er like, og der han bruker gjentagelse er hver eneste form i hele motivet unikt. Å gjengi hans strek krevde mye jobb, og vi gikk grundig til verks, helt ned til valg av tusj, for å lage et representativt uttrykk».
— Audun Stien, grafisk designer
Forenklingens kunst
Selv om idéen er aldri så god, og den tekniske løsningen fungerer ypperlig, er det vel så viktig at brukervennligheten er på plass. Det ble derfor prioritert å gjøre Pushwagnesizeren så lite teknisk som mulig. Knapper og skjermer var uønsket, automatikk og direkte tilbakemelding, ja takk.
— I stedet for å tvinge brukeren til å legge tegningen et spesielt sted, trykke på en knapp og få en OK-melding på et display, lot vi Pushwagnesizeren ta den tunge og teknisk kompliserte jobben med å detektere hvor brukeren hadde lagt tegningen, finne ut når det hadde dukket opp et nytt ark vha hånddeteksjon og finne ut hva som var opp og ned på arket. Vi tok et konsept folk er vant med fra web, spinneren, ut i et fysisk objekt, og brukte roterende lysdioder for å fortelle brukerne at maskinen jobbet. Vi brukte farger for å signalisere suksess eller feil, forklarer Joakim, utvikler i Bekk.
Ble det en suksess?
JA! Folk strømmet til for å teste den interaktive attraksjonen på. I løpet av den mest aktive timen på kvelden, ble det scannet ett ansikt hvert 30. sekund. Totalt ble det tegnet hele 698 unike tegninger, og hver og en ble en del av festivalen.
– Pushwagnesizeren endte opp som en svært selvforklarende og brukervennlig maskin. Det var dritvondt og slitsomt i ukene i forveien, men jeg kjente en ufattelig lettelse og glede da vi var i gang, ting virket som de skulle og folk lot seg begeistre. Vi lagde en opplevelse folk likte og ble en naturlig del av, konkluderer Joakim.
Bilder fra festen
