Retten til å medvirke i den digitale verden

Retten til å forme den byen man er en del av, er en viktig del av demokratiet. I dag har vi en ny arena, den digitale. Hvordan hører våre demokratiske rettigheter inn her?

Jeg skriver for tiden master i interaksjonsdesign ved Arkitektur-og Designhøgskolen i Oslo. Gjennom prosjektet utforsker og reflekterer jeg rundt rettigheter, bruksmønster og design-etikk i det digitale skiftet. 
I denne artikkelen skal jeg dele noen av disse refleksjonene.

Rettigheter i den fysiske kontekst

Som menneske, statsborger, ansatt, beboer i en by eller som bruker har du rettigheter. Platon skrev i sin tid om den rettferdige byen og demokrati, og på 60-tallet lyfter Henri Lefebvre frem “retten til byen” og om retten til å forme den byen man er en del av. Byen, konteksten mennesket lever i, er en viktig arena og for deltakelse og medbestemmelse. I dag har vi en ny kontekst, den digitale. Hvordan hører våre demokratiske rettigheter inn her?

Kan internett bli mer demokratisk?

Rettigheter og personvern på internett diskuteres heftig i media om dagen. Facebook-skandalen, der data om flere millioner brukere ble solgt til Cambridge Analytica og brukt til å påvirke politiske valg i både USA og Storbritannia, har satt søkelyset på brukernes manglende kontroll over egne personopplysninger på internett og hvilke transaksjoner som befinner seg bak samtykkeskjema og informasjonskapsler. Samtidig er de nye personvernreglerne (GDPR) rett rundt hjørnet.

GDPR stiller strengere krav til hvordan persondata blir innsamlet, lagret og brukt. Det skal være lovlig og rettferdig og gi brukeren mer gjennomsiktighet og kontroll over egen data. Men hvordan vil dette egentlig se ut for brukerne fremover?

Det digitale påvirker rytmen i våre liv

Vi bruker mer og mer av vår våkne tid foran skjerm. Mens det fysiske hverdagslivet varierer i aktivitetsnivå og våre personlige mønster har flere naturlige pauser så er det digitale livet konstant på og ønsker vår oppmerksomhet.

Judy Wajcman, professor i sosiologi, mener at digitaliseringen påvirker rytmen i våre liv. Gjennom lyd, vibrasjoner, bannere og røde tall så varsles vi om at det er noe nytt vi må se. Det konstante ønsket om vår oppmerksomhet forstyrrer konsentrasjonen. I gjennomsnitt sjekker vi telefonen 150 ganger om dagen. Det er en gang hvert 6 minutt, og det sies at det tar omtrent 23 minutter å få tilbake konsentrasjonen når man blir forstyrret.

Vi bruker kaffepausen fremfor mobilskjermen og om kvelden blir mobilen med i sengen. De nye vanene har ledet til nye begreper innen psykologien: Nomofobi (No Mobile Phone Phobia) og Fomo (Fear Of Missing Out). I stedet for separasjonsangst fra venner og familie har vi begynt å utvikle angst for å ikke være tilkoblet og frykt for å gå glipp av ting.

Hvordan påvirker det hverdagen vår at usynlige mekanismer jobber for å påvirke våre bruksmønster?

Akseptere eller forlate?

En av de senere oppdateringene til Facebook handler om aktivering av nye funksjoner, men også om å hvordan data behandles og deles. Brukerne har to valg; å akseptere eller forlate.

“Hvis du ikke godtar, kan du ikke fortsette å bruke Facebook. 
Du kan slette kontoen din, og vi gir deg mulighet å laste ned en kopi av informasjonen din først”
skjermbilde av facebookoppdateringer med kommentarer

GDPR introduserer nye krav til at bruken av personopplysninger skal være oversiktlig og forutsigbar for at enkeltpersonen skal være i stand til å bruke sine rettigheter og ivareta sine interesser. Mengden innsamlede personopplysninger skal minimeres, og dataen skal slettes når den ikke lenger er nødvendig for formålet de ble innhentet for.

I Facebooks oppdatering ber de brukerne aktivere ansiktsgjenkjenning eller administrere datainnstillingene. Den konvensjonelle aksepterknappen er blå, mens knappen for administrer er hvit og ser bortimot deaktivert ut. (Dette kan selvfølgelig diskuteres). Jeg mener hvertfall at det høres mer komplisert ut å “administrere datainnstilling” for å ikke godta at de bruker bilde av ansiktet mitt for å søke gjennom alle bilder som legges ut — sammenlignet med “godta og fortsett”.

Er måten brukeren blir ledet til å godkjenne den nye funksjonen gjennomsiktig nok? Og er det rettferdig å be brukeren å forlate hvis uenig?

Litt mindre eller totalt avholds?

Det finnes stadig flere tjenester som kan hjelpe brukeren “trappe ned” eller som som tilbyr en slags digital avrusning (detox) for å gjøre meg som bruker mer bevisst og forandre mine vaner. Men når internett er hjem til hele sosiale nettverk og stor del av vår kultur burde man kunne forvente flere valg enn å enten aksepter for å få være med eller; forlat.

I min masteroppgave undersøker jeg blant annet hvordan den digitale konteksten kan gjøres mer demokratisk gjennom å utforske hvordan brukerne kan styre mer over innhold og aktivitetsnivå — uten å måtte avstå helt fra det digitale samfunnet.

For som fersk interaksjonsdesigner, på vei ut i arbeidslivet føler jeg et ansvar når jeg skal være med å utvikle digitale løsninger som mange mennesker kommer til å møte i sin hverdag. Jeg synes det er viktig å diskutere etikk i forhold til design og reflektere rundt hvordan løsninger påvirker de som kommer til å bruke dem.

Innspill eller kommentarer velkomne!